Hullet i gulvet

Uff og oj, kunne jeg ikke ha lukket munnen min med syv segl og holdt dem på til jeg var godt innenfor min egen stue? Nok en gang har jeg tråkket i salaten i et hyggelig selskap. Jeg burde ha gjort research før jeg dro for å finne ut hva gjestene i selskapet jobbet med, tenkte osv. Kanskje hadde jeg sluppet å bli helt fortvilet over mine egne frie ord, dagen derpå, dagen etterpå det og resten av uken? Tenk om noen kunne ha sparket meg på leggen da ordene mine hoppet galant over kopper og glass. Det var da jeg tenkte tanken igjen; hvorfor var ikke det berømmelig hullet der, som jeg skulle ha ramlet ned i, og så var jeg ferdig med den saken?

Lurer på hva som egentlig skjer når hullet som skal være der akkurat da – plutselig er der? Jeg snakker selvsagt om hullet i gulvet, plankene som skal åpne seg i tur og orden helt på egen hånd, lage seg selv like bred i diameter som min kropp – og jeg skal falle nedi. Men det skjer jo ikke, har heller aldri skjedd. Er det ikke merkelig? Har alltid trodd på dette hullet, alltid ønsket at det skal åpenbare seg for meg når jeg trenger det, alltid trodd det vil redde meg fra alle ubehageligheter. Et tenkende hull, som tenker som meg selv, slik at det vet når plankebitene skal briste. Så hvor blir gulvet av når jeg trenger det som mest?
Der skal jeg sveve ned mellom bakkar og berg, lande på puter av silke og bomull og alt som heter mykt. Englevinger skal ta vare på meg i mellomtiden så farten blir slik den skal bli. Snille, milde øyne skal møte meg når jeg endelig lander, for veien ned til silke og bomull er lang. Hullet er stort, kjempestort.

Det eneste som ikke stemmer når jeg tenker meg om, er at under hullet er det kjeller, eller et annet kjedelig rom, like kjedelig og farlig som det rommet jeg ramlet ned fra. Hva er så vitsen? Menneskene i det rommet jeg evt havner i, er sikkert enda mer skumle enn det jeg kom fra. Der nede ville de nok slå meg i hodet med stokk og staur, fordi uvedkommende som meg raser ned gjennom lag på lag med sement, mur og atter mur. Disse nye menneskene under gulvet, gjennom hullet, ville være mer gal på meg enn noen andre. Kanskje til og med kaste meg ut etter … Det ville de ikke gjøre her jeg kommer fra. Her vil bare deres blikk enten ønske meg et visst sted, eller få meg til å gå ut døren på egen hånd.

Er gjemmehullet en bedre løsning for meg selv? Mine tanker mener det, men det er visst ikke slik virkeligheten er, sies det. Jeg tror det er enklere der jeg havner, på den andre siden, der gresset alltid er grønnere, der en annen løsning er bedre enn den virkelige. Så hvorfor fortsette å tro på dette? Hvorfor ikke, alle ønsker kan ønskes. Man kan ønske seg et hull i gulvet som åpner seg akkurat når det måtte passe, når jeg føler jeg er på mitt aller mest håpløse.
Illusjoner kan være bra å holde seg fast i – eller?

Anne-Margrethe Hovet