Nødrop fra en myk sofaen

I disse hektiske dager har jeg lyst til å starte med en gåte. Den leste jeg i en liten lokalavis og lyder; Hva er menneskets beste venn og har fire bein? Ikke hunden nei, men sofaen.

Jeg ble lykkelig av å lese svaret, for sant skal sies, sofaen er faktisk min beste venn, utenom håndvesken da. Jeg elsker sofaen. Der klekker jeg ut ideer, der får jeg andre gåter fra livets hverdag til å gå i hop, der ligger jeg og kikker i taket, der har jeg stille raserianfall, der har jeg noen av mine lykkeligste stunder.

Rart hvordan også sofaen har fått et negativt rykte. I den forbindelse må jeg fortelle om en gang da jeg ble tatt på fersken av min elsk til nettopp sofaen, den gangen jeg ikke klarte å stå for min bedagelige legning. Jo, en gang i en sammenheng med hyggelige mennesker, rundt et bord med masse god mat og drikke selvfølgelig, der øyeblikkets tema var; hva vi liker best å gjøre. Alle hadde en mengde med aktive – veldig aktive – interesser, som å gå himla fort på ski, gå himla lange turer, gå på himla høye fjelltopper, spille himla mye golf, løpe himla mye og fort. Siden jeg ikke sa så mye akkurat da, men heller ble ganske stum og helt sikkert fikk et litt panisk blikk, fikk jeg selvfølgelig spørsmålet «Hva med deg da»? Tja, jo, ja, nei, jeg vet ikke helt, men jeg liker ikke noe av det som ble sagt jeg, ikke i store mengder i alle fall, bare sånn litt.

Han som spurte ble helt satt ut, så jeg. Tror ikke han hadde snakket med noen av samme type art som meg før. Jeg klarte ikke helt å finne på noe svar heller der jeg sto og så ned og rundt forbi, inntil han sa høyt; «Du er vel ikke en sånn sofagris vel»? Å nei vet du hva, det var jeg da ikke, sa jeg høyt. Plutselig hadde stemmen min fått volum og jeg rodde og rodde. For hvert tak hørte jeg meg selv juge så bølgene skvulpet. Phu og oj, etter den slitsomme roturen lengtet jeg hjem til min s….

Etter hvert havnet jeg der. Dagen etter tenkte jeg på gårsdagens gåte, var jeg en sofagris? Svaret ble et tydelig JA. Brikkene som falt på plass da, var at aldri mer skulle jeg ut på dypt vann for å skvaldre meg bort i fjås og fjas. Jeg skal sannelig si det som det er, mitt sanne jeg skal komme frem blant myke puter og pledd, dog med et fast underlag. Jeg elsker sofaen.

Min dårlige samvittighet for at jeg er som jeg er, har jeg jobbet innmari mye med. På det viset har jeg sluppet taket mer og mer på den biten, og det er virkelig en vidunderlig følelse.
Samvittighetsjobbingen har foregått i sofaen, selvfølgelig..

Anne-Margrethe Hovet